Etikk i pedagogisk praksis og veiledning
Etikk er en av grunnsteinene i pedagogisk praksis og veiledning, hvor våre valg og handlinger kan ha innvirkning på menneskers liv og utvikling. Hvordan kan vi som pedagoger og veiledere balansere hensynet til individet med ansvaret for fellesskapet? Hvordan sikrer vi at vår praksis er rettferdig, inkluderende og basert på respekt?
Etikk er en filosofisk disiplin som i sin kjerne handler om hvordan vi bør leve, og omfatter både livsprinsipper, idealer og hvordan disse kan tilpasses ulike livssituasjoner (Johannessen et al., 2010, s. 289). I praksis innebærer dette å utforske en rekkemoralske idealer for å finne ut hvilke som er mest hensiktsmessige å etterleve. I denne korte presentasjon om etikk i pedagogisk praksis og veiledning får man en innføring i fagfeltet. Dette er et godt grunnlag for det videre arbeidet med etikk i profesjonsutøvelsen. I denne videoen ser vi nærmere på dette med etiske hensyn, prinsipper og dilemmaer som preger arbeidet med barn, unge og voksne med særskilte behov, samt hvordan vi som profesjonsutøvere kan utvikle et bevisst forhold til våre etiske valg.
Etisk kompetanse
Kompetanse er et mangfoldig og omfattende begrep som kan defineres på flere ulike måter. Det handler om å kunne løse oppgaver og mestre utfordringer i konkrete situasjoner. I Læreplanverkets overordnet del heter det at:
«Kompetanse er å kunne tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning».
(Kunnskapsdepartementet, 2017)
Hvis man da skal anvende kompetansebegrepet på etikken, kan man si at etisk kompetanse forstås som evnen til å identifisere, vurdere og handle i møte med etiske utfordringer i pedagogisk praksis. Den handler om å bruke kunnskap, verdier og dømmekraft til å ta reflekterte og begrunnede valg i konkrete situasjoner. Etisk kompetanse er ikke statisk, men utvikles gjennom erfaring, refleksjon og dialog.
Kunnskap
Å ha kunnskap handler om å forstå fakta, begreper, teorier og sammenhenger som gir grunnlag for refleksjon og handling i profesjonsutøvelsen. Innen etisk kompetanse betyr dette å vite hva som er relevant lovverk, hvilke etiske prinsipper som gjelder og hvilke verdier som ligger til grunn for profesjonsutøvelsen. For rådgivere og spesialpedagoger i opplæringen er det særlig viktig å ha kunnskap om lovverket man arbeider innenfor. Du kan for eksempel lese om "Taushetsplikt og personvern" som konkrete eksempler på lover og regler som har stor betydning for de situasjonene de berører. I tillegg danner opplæringsloven grunnlaget for mye av arbeidet i skolen og gir viktige føringer for både etisk og juridisk forsvarlig praksis (Opplæringslova, 2023; Utdanningsforbundet, 2012).
Kunnskap innenfor etisk kompetanse handler imidlertid om mer enn regelkunnskap alene. Det innebærer også å kjenne til sentrale begreper og perspektiver i etikkfaget, som verdier, moral, profesjonsetikk, makt, integritet, ansvar og skjønn. Etikk kan forstås som systematisk refleksjon over hva som er rett og godt, mens profesjonsetikk er knyttet til verdibaserte handlingsvalg i yrkessammenheng (Lingås, 2019). For profesjonsutøvere i pedagogiske sammenhenger innebærer dette å ha kunnskap om både samfunnsmandatet, profesjonens verdigrunnlag og de særlige etiske utfordringene som kan oppstå i møte med barn, elever, foresatte og kolleger. Lærerprofesjonens etiske plattform løfter for eksempel fram menneskeverd og menneskerettigheter, profesjonell integritet, respekt og likeverd, og personvern som grunnleggende verdier for profesjonsutøvelsen (Utdanningsforbundet, 2012). Slik kunnskap gir et viktig grunnlag for å forstå hva profesjonen er forpliktet på, og hva det innebærer å handle etisk forsvarlig i praksis.
Kunnskap om etikk handler også om å kjenne til hvordan språk, makt og relasjoner påvirker praksis. Profesjonsutøvere handler ikke i et vakuum, men i relasjoner som ofte er asymmetriske, der den ene parten har mer ansvar, mer definisjonsmakt og større handlingsrom enn den andre. Derfor er det viktig å ha kunnskap om hvordan makt kan komme til uttrykk, både i kommunikasjon, i vurderinger og i måten vi omtaler andre på (Eide et al., 2020; Eide & Eide, 2017). Forskning på læreres språkbruk viser også at måten profesjonsutøvere omtaler barn og elever på, ikke er nøytral, men kan få betydning for hvordan de blir forstått og møtt. Kunnskap om slike mekanismer er derfor en viktig del av etisk kompetanse, fordi det gjør oss mer bevisste på hvordan språk og kategorisering kan påvirke både relasjoner og handlingsvalg (Mosvold & Ohnstad, 2016). Vi kan derfor si at etisk kunnskap handler om å ha et faglig og normativt grunnlag for å forstå profesjonens ansvar. Den omfatter kunnskap om lovverk, etiske prinsipper, profesjonens verdier, relasjonelle og kommunikative utfordringer, og om hvordan makt og språk virker inn i praksis. Slik kunnskap gir ikke ferdige svar på hva som alltid er rett å gjøre, men den gir et nødvendig utgangspunkt for refleksjon, vurdering og etisk handling i profesjonsutøvelsen (Lingås, 2019; Ohnstad, 2018; Eide et al., 2020).
Forståelse
Forståelse innenfor etisk kompetanse handler om å kunne tolke en situasjon i lys av flere relevante hensyn, og ikke bare reagere ut fra en umiddelbar magefølelse. Det innebærer å kunne se at etiske spørsmål sjelden er enkle, fordi flere perspektiver ofte gjør seg gjeldende samtidig (Ohnstad, 2018). I pedagogisk praksis kan det for eksempel handle om å forstå hvordan juridiske krav, personlige moralske vurderinger, profesjonens verdier, hensynet til relasjoner, troverdighet og mulige konsekvenser virker inn på samme beslutning. Forståelse handler dermed ikke bare om å vite at disse dimensjonene finnes, men om å kunne analysere hvordan de står i forhold til hverandre i den konkrete situasjonen, og hva som faktisk står på spill for de involverte (Kvalnes, 2017; Kvalnes & Øverenget, 2012; Lingås, 2019). Når vi bruker "Navigasjonshjulet" som støtte i etisk refleksjon, blir forståelse knyttet til evnen til å se de ulike dimensjonene ved situasjonen og hvilke som bør tas med i vurderingen. Modellen synliggjør at det ikke nødvendigvis finnes noen fasit eller en fast rangering av hensynene, men at etisk kompetanse krever at vi kan identifisere spenninger og dilemmaer, vurdere hva som er mest tungtveiende, og begrunne hvorfor vi handler som vi gjør (Kvalnes, 2017; Kvalnes, 2014; Ohnstad, 2018).
Vi kan derfor si at forståelse i etisk kompetanse også handler om å bevege seg fra en overflatisk beskrivelse av en situasjon til en mer nyansert innsikt i den. Det innebærer å spørre: Hva er det egentlig som skjer her? Hvilke verdier utfordres? Hvem berøres av valget? Hvilke konsekvenser kan ulike handlinger få, både på kort og lang sikt? Og hvilke perspektiver risikerer vi å overse dersom vi handler for raskt? En slik forståelse gjør det mulig å møte etiske dilemmaer med større dømmekraft, fordi vi ikke bare ser saken fra vårt eget ståsted, men forsøker å forstå den i lys av flere aktører, flere verdier og flere mulige utfall. På den måten blir forståelse en sentral del av det å kunne reflektere, begrunne og handle etisk forsvarlig i profesjonsutøvelsen (Lingås, 2019; Kvalnes, 2017; Ohnstad, 2018).
Ferdigheter
Ferdigheter innenfor etisk kompetanse handler om mer enn å kjenne til etiske prinsipper. Det dreier seg om å kunne bruke dem i møte med konkrete situasjoner, der hensyn ofte står mot hverandre og hvor det ikke finnes enkle svar. I profesjonsutøvelsen innebærer dette å kunne analysere en situasjon, identifisere hvilke verdier og hensyn som er relevante, og handle på en måte som lar seg begrunne faglig og etisk. Etisk kompetanse i praksis krever at vi kan undersøke om en handling er lovlig, moralsk forsvarlig, i tråd med verdiene våre, og om den bevarer troverdighet og integritet. Slike ferdigheter handler derfor om å gjøre etiske vurderinger om til konkret handling i hverdagen, ikke bare om å tenke riktig i teorien (Kvalnes, 2014; Kvalnes, 2017; Kvalnes & Øverenget, 2012). Etisk kompetanse handler om å omsette etisk kunnskap og forståelse til profesjonell handling. Det innebærer å kunne analysere dilemmaer, kommunisere klokt i asymmetriske relasjoner, samarbeide med andre om vanskelige vurderinger, og møte mennesker med både empati og integritet. Slik blir ferdigheter den delen av etisk kompetanse som gjør det mulig å handle etisk forsvarlig i praksis, ikke bare å vite hva som ideelt sett burde vært gjort (Lingås, 2019; Ohnstad, 2018).
Kognitive ferdigheter
Kognitive ferdigheter handler om å bruke problemløsning, analyse og kritisk tenkning for å kunne stå i og håndtere etiske dilemmaer. I pedagogisk praksis oppstår dilemmaer ofte raskt, og de krever derfor ikke bare moralsk sensitivitet, men også evne til å analysere situasjonen under tidspress (Ohnstad, 2018). Dilemmatrening og etisk refleksjon kan gjøre profesjonsutøvere bedre rustet til å identifisere hvilke beslutningshensyn som står mot hverandre, og til å begrunne hvorfor ett hensyn bør veie tyngre enn et annet (Utdanningsforbundet, 2012). Kognitive ferdigheter innebærer dermed å kunne gå utover den første, intuitive reaksjonen og i stedet resonnere systematisk rundt hva som gagner den andre, hvilke konsekvenser ulike valg kan få, og hvilke perspektiver som risikerer å bli oversett. Evnen til å se konsekvensene av egne handlinger er en viktig del av etisk refleksjon, sammen med faglig kunnskap og etisk kunnskap (Eide et al., 2020; Kvalnes, 2014; Kvalnes, 2017).
Sosiale ferdigheter
Sosiale ferdigheter innenfor etisk kompetanse handler om å kunne samarbeide, kommunisere og håndtere uenighet på en respektfull måte. Etisk kompetanse utøves sjelden alene; den utvikles og prøves ofte i møte med andre, både i veiledningssituasjoner, i samarbeid med kolleger og i relasjon til barn, elever og foresatte (Kunnskapsdepartementet, 2017; Opplæringslova, 2023, § 10-1, § 10-2 & § 10-3). Det eksisterer en asymmetrisk relasjon mellom profesjonsutøvere og rådsøker, og denne asymmetrien kan føre til etiske utfordringer. Veilederen har derfor et særlig ansvar for hvordan makten kommer til uttrykk i kommunikasjonen (Eide et al., 2020, s. 30). Denne makten viser seg ikke bare i ord, men også gjennom kroppsspråk, ansiktsuttrykk og blikk. Sosiale ferdigheter handler derfor også om å kommunisere slik at den andre opplever respekt, medvirkning og myndiggjøring, og om å kunne stå i uenighet uten å krenke eller overkjøre andre. Evnen til å skape tillit, lytte, inngå i dialog og samarbeide om løsninger er dermed en sentral del av etisk kompetanse (Eide & Eide, 2017).
Emosjonelle ferdigheter
Emosjonelle ferdigheter handler om å vise empati, selvinnsikt, anerkjennelse og integritet i møte med barn, elever, foreldre og kolleger. I arbeidet med etisk kompetanse er dette sentralt, fordi etikk ikke bare handler om å tenke riktig, men også om hvordan vi følelsesmessig og relasjonelt møter andre mennesker. Empati gjør det mulig å forsøke å forstå hvordan en situasjon oppleves fra den andres ståsted, mens anerkjennelse handler om å møte den andre som subjekt og bekrefte at følelser, tanker og erfaringer har verdi i seg selv (Rogers, 1957; Schibbye, 1996; Tveiten, 2024). Selvinnsikt gjør det mulig å bli oppmerksom på hvordan egen forforståelse, egne følelser, normer og verdier påvirker vurderingene våre, og er derfor en viktig forutsetning for etisk refleksjon og profesjonell dømmekraft (Kvalnes, 2017; Lingås, 2019; Ohnstad, 2018). Integritet handler om å stå for det man gjør, og om å handle i samsvar med profesjonens verdier også når situasjonen er krevende. Her blir kongruens relevant: å fremstå ekte og hel i møte med den andre, uten å skjule seg bak en profesjonell fasade, men samtidig med nødvendig selvavgrensning (Lassen, 2014; Rogers, 1957; Vogt, 2016). Emosjonelle ferdigheter handler dermed ikke bare om å være varm og forståelsesfull, men også om å tåle usikkerhet, regulere egne reaksjoner og være bevisst maktforholdet i relasjonen. Dette er særlig viktig i profesjonelle samtaler, der den voksne ofte har større definisjonsmakt og derfor må bruke sin posisjon med varsomhet og respekt (Eide et al., 2020). Slik blir emosjonelle ferdigheter en sentral del av etisk kompetanse fordi de gjør det mulig å møte andre med både menneskelig nærvær og profesjonelt ansvar. Lær mer om dette på siden om "Personsentrert rådgivning".
Holdninger og verdier
Holdninger og verdier er en grunnleggende del av etisk kompetanse, fordi de preger hvordan vi forstår situasjoner, hva vi legger merke til, og hvordan vi velger å handle i møte med andre. Verdier kan forstås som mål, idealer og prioriteringer som kommer til uttrykk gjennom det vi sier og det vi gjør. Våre verdier, holdninger og handlinger påvirker dem vi arbeider for og med, og etikken oppstår nettopp i møtet med andre. Det er vår respons i dette møtet som synliggjør hvilke verdier vi faktisk handler ut fra (Lingås, 2019). Verdier kommer til uttrykk gjennom følelsene våre, og at følelsene derfor kan forstås som uttrykk for hva vi opplever som viktig. Å være etisk og ansvarlig handler dermed om å kunne respondere på en god måte i konkrete situasjoner, og denne responsen springer alltid ut fra verdier, enten de er bevisste eller mer tause og innarbeidede (Eide et al., 2020, s. 98–101).
«Ein verdi er ei vedvarande tru på at eit spesifikt åtferdsmønser (mode ofconduct) eller eit føremål (end-state of existence) er personlig og sosialt å føretrekkje framfor eit motsett åtferdsmønster eller føremål».
(Rokeach,1973, sitert i Askeland & Aadland, 2017)
Holdninger handler om hvordan vi forholder oss til andre mennesker, til profesjonen og til de situasjonene vi står i. De kommer til uttrykk i språk, kroppsspråk, vurderinger, prioriteringer og valg. Derfor er holdninger ikke bare noe vi «har», men noe som viser seg i praksis. Som profesjonsutøverer og rådgivere må vi være bevisste på hvordan egen oppdragelse, ulikeerfaringer og opplevelser i livet, kompetanse, trosretning og egne verdier kan fargelegge eget menneskesyn (Hesselberg & Tetzchner, 2016,s. 25). I profesjonsutøvelsen blir dette særlig viktig fordi våre holdninger kan få direkte betydning for hvordan barn, elever, foresatte og kolleger blir møtt. Etisk kompetanse forutsetter derfor ikke bare kunnskap og ferdigheter, men også en bevissthet om hvilke verdier og holdninger som faktisk styrer praksisen vår (Lingås, 2019; Ohnstad, 2018).
De fleste arbeidsplasser og organisasjoner har grunnlagsverdier eller kjerneverdier som uttrykker hva de ønsker å stå for. Slike verdier kan forstås som organisasjonens etiske selvforpliktelse, og hensikten med å klargjøre dem er å tydeliggjøre hvilke prinsipper som skal realiseres i praktisk handling (Aadland, 2004, s. 157). I pedagogisk virksomhet kommer dette blant annet til uttrykk gjennom Lærerprofesjonens etiske plattform, som løfter fram menneskeverd og menneskerettigheter, profesjonell integritet, respekt og likeverd, og personvern som grunnleggende verdier for profesjonsutøvelsen (Utdanningsforbundet, 2012). Disse verdiene skal ikke bare fungere som idealer på papiret, men som rettesnorer for valg og handling i hverdagen. Profesjonell integritet handler for eksempel om at etisk bevissthet og høy faglighet er avgjørende for å skape gode vilkår for lek, læring og danning, mens respekt og likeverd innebærer at ingen skal møtes med undertrykkelse, fordomsfulle vurderinger eller mangel på medvirkning (Utdanningsforbundet, 2012). Dette samsvarer også med det etiske perspektivet i "Navigasjonshjulet", der spørsmål om identitet, troverdighet og begrunnelse synliggjør hvordan verdier må prøves i konkrete situasjoner: Er handlingen i samsvar med verdiene våre, og kan vi stå inne for den? Verdier i praksis kan forstås som de verdiene som faktisk kommer til uttrykk gjennom ord og handling i arbeidshverdagen. Disse kan være både bevisste og ubevisste, åpne og skjulte, personlige og strukturelle. Noen verdier er tydelig uttalte og fungerer som mål for handling, mens andre ligger mer skjult i kulturen og viser seg gjennom vaner, prioriteringer og tolkninger av hvordan ting «gjøres hos oss». Nettopp derfor er det ikke nok å spørre hvilke verdier en organisasjon sier at den bygger på; vi må også undersøke hvilke verdier som faktisk kommer til uttrykk i praksis (Eide & Eide, 2017). Et bevisst og systematisk arbeid med verdier kan være et viktig korrektiv til en for ensidig vektlegging av andre hensyn, for eksempel økonomi eller effektivitet, dersom disse begynner å overskygge profesjonens etiske ansvar (Kvalnes, 2014).
Etisk kompetanse på dette området handler derfor også om å gjøre de tause verdiene synlige. Verdier er ikke alltid fullt ut bevisste for oss selv, men de kan komme fram når vi reflekterer over handlinger i etterkant, alene eller sammen med andre. Fortellinger om praksis, kollektive refleksjoner og drøfting av konkrete situasjoner kan gjøre det lettere å få øye på hvilke holdninger og verdier som faktisk styrer oss. På den måten blir arbeidet med holdninger og verdier ikke noe som kommer i tillegg til profesjonsutøvelsen, men en sentral del av det å utvikle etisk bevissthet, profesjonell dømmekraft og ansvarlig praksis (Lingås, 2019; Eide et al., 2020; Ohnstad, 2018).
Etisk kompetanse handler dermed om mer enn å "vite" hva som er riktig – det handler også om å begrunne, reflektere og handle i tråd med verdiene som ligger til grunn for yrkesrollen. En viktig prosess i dette arbeidet er refleksjon. Du kan lære mer om dette i kapittelet "Etisk refleksjon" og en praktisk modell for etisk refleksjon på siden "Navigasjonshjulet". For å ha et best mulig utgangspunkt for refleksjon over profesjonsutøvelsen i profesjonsfellesskapet må man ha kunnskap om etikk, og også "Profesjonsetikken", som er med på å definere profesjonsutøvelsen.
Referanseliste
Askeland, H. & Aadland, E. (2017). Hva er verdier og hva tjener de til? I E. Aaskland & H. Askeland (Red.), Verdibevisst ledelse (s. 26–46). Cappelen Damm Akademisk.
Eide, H., & Eide, T. (2017). Kommunikasjon i relasjoner: Personorientering, samhandling, etikk (3. utg.). Gyldendal akademisk.
Eide, S. B., Grelland, H. H., Kristiansen, A., Sævareid, H. I., & Aasland, D. G. (2020). Til den andres beste: En bok om veiledningens etikk (2. utg.). Gyldendal.
Hesselberg, F., & Tetzchner, S. V. (2016). Pedagogisk-psykologisk arbeid. Gyldendal akademisk.
Johannessen, E., Vedeler, L., & Kokkersvold, E. (2010). Rådgivning: Tradisjoner, teoretiske perspektiver og praksis (3. utg.). Gyldendal akademisk.
Kvalnes, Ø. (2014). Etikk for lærere. Universitetsforlaget.
Kvalnes, Ø. (2017). Se gorillaen!: Etikk i arbeid (3. utg.). Universitetsforlaget.
Kvalnes, Ø., & Øverenget, E. (2012). Ethical Navigation in Leadership Training. Etikk i Praksis - Nordic Journal of Applied Ethics, 6(1), Artikkel 1. https://doi.org/10.5324/eip.v6i1.1778
Kversøy, K. S., & Alhassan, A.-R. K. (2021). Etikk: En praktisk vinkling: en verktøykasse med ni perspektiver (3. utg.). Fagbokforlaget.
Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del—Verdier og prinsipper for grunnopplæringen (Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon). Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/
Lassen, L. M. (2014). Rådgivning: Kunsten å hjelpe og sikre vekstfremmende prosesser (2. utg.). Universitetsforlaget.
Lingås, L. G. (2019). Etikk for pedagoger (3. utg.). Gyldendal.
Løgstrup, K. E. (2000). Den etiske fordring. Cappelen damm.
Mosvold, R., & Ohnstad, F. O. (2016). Profesjonsetiske perspektiver på læreres omtaler av elever. Norsk pedagogisk tidsskrift, 100(1), 26–36. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2987-2016-01-04
Ohnstad, F. O. (2018). Profesjonsetikk i skolen: Læreres etiske ansvar (3. utg.). Cappelen Damm akademisk.
Opplæringslova. (2023). Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (LOV-2023-06-09-30). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2023-06-09-30
Rogers, C. R. (1957). The necessary and sufficient conditions of therapeutic personality change. Journal of Consulting Psychology, 21(2), 95–103. https://doi.org/10.1037/h004535
Schibbye, A.-L. L. (1996). Anerkjennelse: En terapeutisk intervensjon? 33(7), 530–537.
Tveiten, S. (2024). Veiledning: Mer enn ord ... (6. utgave.). Fagbokforlaget.
Utdanningsforbundet. (2012). Lærerprofesjonens etiske plattform. Utdanningsforbundet. https://www.utdanningsforbundet.no/globalassets/var-politikk/publikasjoner/brosjyrer/larerprofesjonens-etiske-plattform-pa-1-2-3.pdf
Vogt, A. (2016). Rådgivning i skole og barnehage—Mange muligheter for hjelp til barn og unge. Cappelen Damm akademisk.