I veiledning – enten det er i skole, barnehage, karrieresenter eller NAV – handler arbeidet vårt om mennesker som står i valg, utfordringer og ofte i sårbare situasjoner. Derfor er det ikke nok å være faglig sterk; veiledningen må også bygge på et solid etisk fundament. Etiske retningslinjer hjelper oss til å ta gode valg, se vår egen maktposisjon, og sikre at veiledningen faktisk er til det beste for den som søker hjelp (Kristiansen, 2020; Eide et al., 2020).

Etiske retningslinjer for veiledere er utarbeidet at Rådgiverforum Norge (2018), og du kan finne dem på deres nettsider. Retningslinjene er strukturert rundt verdiene Respekt, Uavhengighet, Åpenhet og konfidensialitet, saklighet og Likeverd. Retningslinjene for veiledere har tre hovedmål: å skape trygghet for veisøker, støtte veilederen i arbeidet, og styrke samarbeidet mellom veiledere og andre profesjoner. Og selv om retningslinjene gir struktur og støtte, krever etikken alltid at vi bruker skjønn og reflekterer over våre egne vurderinger (Lingås, 2019; Kvalnes, 2014). Dersom du er interessert i profesjonsetikk kan du lære mer om det på Profesjonsetikk for pedagoger.

Jeg har også laget en PDF-versjon av retningslinjene som du kan laste ned her.

Denne delen beskriver veilederens rolle som profesjonsutøver innen karriere- og sosialpedagogisk veiledning på ulike arenaer, som skole, NAV og voksenopplæring. Den vektlegger at arbeidet skal preges av profesjonalitet, etisk bevissthet og kontekstforståelse, og at retningslinjene skal bidra til trygghet for veisøker, støtte for veileder, og etisk samarbeid med andre faggrupper.

Respekt er grunnpilaren i all veiledning. Denne delen understreker anerkjennelsen av veisøkers egenverd, integritet og rett til selvbestemmelse. Veiledning skal stimulere til refleksjon og selvstendige valg, men også kunne utfordre veisøker på en etisk forsvarlig måte for å fremme utvikling og bedre beslutningsgrunnlag.

Veiledning skal være nøytral og fri for utenforliggende påvirkning, med veisøkers interesser i sentrum. Veilederen må samtidig ha forståelse for sosiale, kulturelle og personlige rammer som påvirker veisøker, og ta hensyn til disse i veiledningen.

Denne delen handler om tydelige rammer, frivillighet og taushetsplikt. Veiledningen skal foregå innenfor klare grenser, og veisøker skal informeres om eventuelle lovpålagte opplysningsplikter (for eksempel til barnevern eller politi). Veilederen må også være åpen om eventuelle flere roller overfor veisøker, og sikre at bruk av materiell og ressurser er tydelig merket og etterprøvbart.

Veiledning skal bygge på relevant, balansert og oppdatert informasjon. Veilederen har ansvar for å sikre at råd og informasjon er faglig fundert, og å henvise videre når egen kompetanse ikke er tilstrekkelig.

Veiledningen skal fremme likeverd og ikke-diskriminering. Veilederen skal møte alle veisøkere med nøytralitet og respekt, uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, etnisitet, religion eller seksuell orientering.

God veiledning forutsetter formell kompetanse, faglig oppdatering og refleksjon over egen praksis. Denne delen fremhever behovet for tilstrekkelig tid, kunnskap om veisøkers situasjon, og samarbeid med relevante instanser. Kontinuerlig evaluering av praksis er nødvendig for å sikre kvalitet og etisk forsvarlighet.